Flyktninger og fordommer

Stikkord

, , , , , ,

Jeg veit at ingen har bedt om mitt råd i denne saken – og at sjansen for at mitt råd ikke ender opp riktig sted, som hos Erna eller noen andre i regjeringen er stor, men jeg velger å skrive litt uansett.

Det er to ting som skjer samtidig nå – som kan ha en veldig negativ effekt på folks holdninger til flyktninger og innvandrere. Det ene er selvsagt flyktningkrisa som gjør at kapasiteten og budsjettene på dette blir sprengt, og det andre er den økonomiske situasjonen landet vårt er i – med nedgang i oljen og da særs nedgang i sysselsettinga.

At disse to inntreffer samtidig er svært uheldig når det kommer til toleranse overfor de menneskene som i disse dager enten flykter eller migrerer. Når en selv merker på pungen at det er dårlige tider så øker frykten for at noen andre skal komme å ta noe som du mener du har krav på – og som du da ikke får fordi noen andre – som du mener ikke har krav på det – får det. (Det var en lang og tung setning, men bær over med meg).

Det er lett å sette svake grupper opp mot hverandre og så sammenligne. I mange år har det vært akseptert å f.eks sette sykehjem Vs. fengsler opp mot hverandre og se på mat eller andre tilbud for å si at de gamle får for lite. Selv synes jeg ikke det er et enten eller spørsmål – men et ja takk, begge deler spørsmål og at Norge har råd til at begge disse viktige institusjonene har nok midler til å drives godt.

Arbeidsledige nordmenn som havner i økonomisk uføre Vs. innvandrere. Vi må ta vare på våre egne før vi kan hjelpe andre. Jeg kjenner argumentene. Og, på et vis kan jeg skjønne at de kommer. Det er vondt å se på at hus og hjem, familier og drømmer ikke kan gjennomføres fordi man plutselig fikk sparken fra verftet man jobbet på. Eller fra cateringfirmaet. Også ser man at disse fremmede menneskene får hjelp til å bo, til klær, til utdanning – og så begynner hatet og frykten for at disse fremmede menneskene skal ødelegge DITT land. Dine rettigheter. Din kultur. Og plutselig så står du der – midt på natta, og tenner på et asylmottak. (Ser til Sverige).

Så, mitt råd er: Bruk OGSÅ midler til sysselsetting av norske arbeidstakere. Bygg veier! Puss opp sykehus og skolebygg. Få aktivitørene tilbake i helsevesenet. Drit i å bruke milliarder på konsulenttjenester man ikke ante man trengte. Prioriter arbeidsplasser framfor skattelette til de som har så alt for mye før. Så gjør man iallefall noe for å prøve å forhindre hatet som ulmer i den som føler seg urettferdig behandla av den Norske stat.

Generasjonen før oss bygde landet. Nå kan vi ikke hvile på laurbærene lenger – vi må bygge videre – uten å hate de vi ikke kjenner.

(bilde er hentet fra: http://media.cagle.com/107/2015/10/26/170578_600.jpg )

 

170578_600

I-landsproblemer i U-land III (Båtflykning makeover)

Stikkord

, , , ,

http://www.nrk.no/norge/_mommy-makeover_-tek-av-i-noreg-1.12373569

Mamma-makeover. Bort med skinnfeller og slappe pupper – kroppen skal ikke merke at man har fått barn! Sommertid er plastisk kirurgitid, feriepengene/skattepengene må jo brukes på noe! Og, å reise til Syden er kanskje ikke så kult lenger, all den tid man risikerer å få en gummebåt av virkeligheten i strandkanten.

. . . . . . . . . . Mammablogg fra en båtflyktning. . . . . . . . . .

Det er nå dag 3 på havet. I denne møkkete båten. Jeg håper vi snart ankommer Europa.

Jeg er båtflyktning, og jeg flykter fra krig. To av mine sønner er drept. Min 10 år gamle datter sitter her med meg. Jeg tenker på gru alt hun allerede har sett og alt hun har gjennomgått. Nå håper jeg at vi snart ankommer Europa. Der er vi trygge.

3 barn har gjort sitt med kroppen. Brystene er flate og på magen henger det skinn, som aldri går bort. Selv om vi når vi gikk i nesten 3 måneder når vi flykta er ikke magen den samme som den var. Jeg veit det bare er bagateller – men det er plagsomt. Jeg liker jo best å gå med tettsittende klær – liker små søte magetopper, men det kan jeg bare glemme. Må gjemme meg vekk i telt. Kanskje jeg kan få gjort noe med dette i Europa?

Og, puppene – lange flate tatter – jommen sa jeg smør! Jeg skammer meg jo for å føle på dette. I går var det en ung mann på min alder som døde av lungebetennelse. Vi trilla han over bord. Nå har han iallefall fred. Så, jeg veit at det er egoistisk å sitte her å skamme seg over at ikke puppene strutter som da jeg var ung, men jeg er jo bare en kvinne som hater min egen kropp. De finnes vel overalt i verden?

. . . . . . . . . .

Dette føltes faktisk litt absurd å skrive. Og jeg ser at disse to verdenene ikke passer sammen. Båtflyktning mammaen og mammaen som skjærer i kroppen sin for å føle seg vel med seg selv – de lever på en måte ikke i samme verden.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner at for mange kvinner kan skinnfeller og løs hud være et problem de ønsker å gjøre noe med. Det er bare det at jeg liker perspektiver. At jeg liker å føle på takknemligheten over å ikke være en båtflyktning, og samtidig kjenne litt på at det bare er flaks som gjør at jeg bor her og har det bra, mens andre mennesker lider mer enn det går ann å forestille seg.

Det handler og om at jeg skulle ønske at damer bare var fornøyd med kroppen sin, selv med skinnfeller og løs hud – for til syvende og sist så er det bittesmå bagateller! Slipp skinnfellene fri! Det er vår!

Helt til sist, nå i disse feriepenge og skattepenge tider : http://www.nodhjelpsfondet.no/  En oppfordring om å gi litt, til de som har minst.

WIN_20150527_102523

Snaisesangen!

Stikkord

, ,

Her for en måneds tid tilbake hørte jeg en innmari kul sang på NRK Hordaland. Jeg fikk ikke med meg hva den het, eller hvem som spilte den, men jeg mente sangen inneholdt tekst som – bare legg deg ned å slapp av naken, chill naken, kle av deg klærna etc. Så, da var det bare å google.

Veit du hva du får når du googler setniger som det? Du får iallefall ikke sangen jeg leita etter. Så, jeg prøvde bergens-band, og brukte overdrevet lang tid på dette. Uten hell.

Lykken snudde i går, da sangen igjen fant veien til NRK Hordaland.
Snaisesangen heter sangen, og bandet kaller seg for annledningen Snais.

Det er fortsatt noen dager til sommern setter inn her mellom bakkar og berg helt vest i landet, men denne sangen gir sommerfølelse og dansefot – så da oppfører jeg meg som en skikkelig blogger for en gang skyld, og deler linken til sangen med dere:

(evnt kan du finne snaisesangen på spotify)
http://urort.p3.no/#!/Band/snais

Damer til venstre og høyre

Stikkord

, , , , , , , ,

Kvinnekamp begynner å bli litt for mye kvinnekrig.

Den litt trøblete kvinnedagen er over oss. Blåfeministene, med en usedvanelig lite gjennomtenkt og uklok Sylvi Listhaug i spissen, har igjen vært ute å kritisert rødfeministiene for å ikke være den rette typen feminist.

Rødfeministene blir selvfølgelig forbanna og kjefter tilbake. I flere år har dette vært forløperen til 8.mars. Kvinner som krangler om hvordan kvinner best kan kjempe til det beste for kvinner. Eller catfight som det kan kalles.

Blåfeministene mener at kvinnekampen for norske kvinner er så og si i mål. Lover og strukturer ligger til rette for likestilling og da må kvinnen selv ta ansvaret og velge, eller å ikke velge de mulighetene hun har. Velger en kvinne å jobbe deltid, så er det hennes valg. Om dette fører til at hun blir pensjonstaper; Synd for henne! Hun hadde muligheten, men valgte å ikke benytte seg av den.  Høyresiden synes ikke noe om kollektivt ansvar.

Rødfeministene derimot mener at det kollektive ansvaret er det beste i hele verden. Staten og det offentlige skal legge til rette, og i mange tilfeller tvinge likestilling fram. Kjønnskvotering og tvungen pappaperm. Forandringer skjer ovenfra og ned, sier rødfeministene.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om feminisme og da i sær de litt bråkete rødfeministene. Jeg synes ofte at de skriker opp om feil ting. At de tar gull i å bli krenka over bagateller.

Jeg er på den andre siden heller ikke hodestups imponert over blåfeministenes individualitet og at alt handler om å velge rett, eller galt. Strukturene i samfunnet spiller selvfølgelig en rolle for valgene vi tar. For en mannlig sjef å ta pappaperm i det den er frivillig og går ut over familiens økonomi er en større bøyg enn om staten tvinger han.

Dette er selvfølgelig ikke lett. Skapes samfunnet nedenfra med frihet til å velge hva enn vil sjøl, eller ovenfra med føringer på de rette valgene? Den ene tanken krever at enhver kvinne eller mann står til ansvar for seg selv, mens den andre krever en uniform likhetstanke med mindre rom for ulike valg og ønsker. Det er et stort gap mellom disse to måtene å tenke på samfunnet på, og det er ingen som sitter på fasiten.

Men, min oppfordring går til de engasjerte kvinnene på både det røde og det blå laget; Kan dere ikke slutte å kjefte på hverandre? Når noen av dere til neste år tenker at de skal skrive en kronikk om kvinnedagen, så ikke kall den andre parten egoistisk, eller historieløs! Ikke deng løs på hverandre! Ikke vær kvinner som hater kvinner!

Og om dere skal gjøre det, så kan vi ikke få en skikkelig slosskamp? Sylvi Listhaug, Inga-Marte Thorkilsen og Sigrid Bonde Tusvik med bare never på Youngstorget trur jeg hadde trukket nesten like mange folk som «Nei til reservasjonsretten»!

WIN_20150308_103847

Om jeg var redaktør i BT for en dag

Min samboers mor tenker så høyt om min skriving, meninger og samfunnsengasjement at hun nominerte meg til Bergens Tidenes «Bli redaktør for en dag»-prosjekt.

I dag har jeg fått så mange stemmer at jeg ligger på plassen over min professor i sammenlignende politikk Frank Aarebrot. Det synes jeg er så stas at det fortjener en bloggpost med noen tanker om hva jeg ville brukt en slik mulighet til.

* Jeg ville IKKE oppfordret til spekulative titler som lover mer enn artikkelen kan innfri. (HATER det som avisleser. Elsker det som journalist.)

* Jeg ville satt fokus på det faktum av at mennesker med psykiske lidelser dør mye yngre enn de mentalt friske. (Dette gjelder også etter at man har tatt bort de som selv velger å avslutte livet).

* Jeg ville prøvd å finne et hverdagsmenneske som de fleste bergensere har et forhold til. Også ville jeg hatt med et portrettintervju av han eller henne. Altså ikke en kjendis, men f.eks en skoletannlege eller bibliotekar som de fleste har sett ofte. (I Tønsberg trur jeg mange veit hvem «han skalla på bokbussen» er. )

* Jeg ville prøvd å dra elementet jeg har brukt i bloggen min der jeg har prøvd å sette i-landsproblemer i u-lands perspektiv. Være seg pro-ana eller fattigdom. Vi har det kanskje ikke så ille her til lands?

* Jeg ville fått alle til å skrive med a-endinger! Brua! Jenta! Sola! Brygga i Bergen! Hula! (Og der sikret jeg meg vel egentlig en ekskludering fra den lista).

* Jeg ville brukt anledning til å finne ut av hvordan det er å lage en avis som kommer ut hver dag. (Studvest kommer dessverre bare ut en gang i uka.) Jeg ville prøvd å finne ut av om dette virkelig er noe for meg.

Så, nå veit de 15-20 leserne av bloggen hva jeg kunne tenke meg å bruke en slik mulighet til. Om du synes jeg burde få sjansen kan du stemme her.

Farvel ungdom?

Stikkord

, , ,

«Den som ikke er rød i sin ungdom har intet hjerte,
og den som ikke er blå i sin alderdom har ingen hjerne» er det et uttrykk som går. Jeg skal ikke si noe om riktigheten eller noe om dette, men jeg vil skrive litt om mitt etterhvert kompliserte forhold til venstresia, som fram til nå har liggi mitt hjerte nærmest.

Tanken om rettferdighet, om likhet, om at alle fortjener det samme, og at ingen skal lide – det har virkelig vært fine tanker, som jeg helt oppriktig har trudd på. Og, jeg skal ikke si at jeg ikke mener det lengre, men jeg har kanskje fått et litt mer nyansert syn på hvordan man oppnår alt dette.

For i venstresiden sin iver i å tale de svakes sak, så er det lett å feie alle over samme kam. Og å nekte for forekomsten av hendelser som ikke stemmer overens med det verdensbilde man selv har.

Ta prostitusjon og kampen mot salg av kropp. Noe venstresia er sterkt imot. Og, når det kommer folk som sier «jeg selger kroppen min av egen fri vilje, og jeg synes det er helt greit», så nekter venstresia for dette. Da veit plutselig ikke denne kvinnen sitt eget beste, eller hun forteller ikke sannheten om det hun tenker.

I frykt for å bli oppfattet som innvandringsfiendtlige så virker det som venstresia lukker øynene for at det også er problemer med innvandring. At det skaper utfordringer, at barnehager med 100% innvandrerbarn ikke er heldig for integreringa. At mange innvandrerkvinner unødig mottar penger fra staten istedenfor å jobbe. At kvinnebilde som finnes hos noen av våre nye landsmenn ikke er greit. Istedenfor å leite etter løsninger på disse utfordringene oppfatter jeg at venstresia velger å nekte for utfordringene som finnes, istedenfor å tørre å tenke løsnings orientert, i frykt for å oppfattes som fremmedfiendtlige.  (selv skriver jeg dette med litt dårlig smak i munn, fordi jeg så inderlig skulle ønske at disse utfordringene ikke finnes).

Det er flere ting som gjør at jeg nå ideologisk slår opp med venstresiden på denne måten. Men, det jeg oppfatter som en manglende vilje til å nyansere over verdensbilde, i frykt for å miste et utopisk mål av veien, gjør at jeg ikke lenger identifiserer meg med den siden av politikken. Det betyr ikke at jeg er blitt blå, det betyr ikke at jeg ikke lenger synes at rettferdighet og likhet er grunnstenene et samfunn bør bygges opp om, men at det finnes flere veier til å oppnå dette, og at å tørre å utfordre et verdensbilde er et skritt på denne veien.

Så, det er kanskje ikke et rent brudd, men;  it`s complicated!

Feminist?

Stikkord

, , , ,

– Ville du sagt du er feminist? Spurte jeg min samboer om i går kveld.

– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg er for likestilling mellom kjønnene, men feminist? Nei, det er jeg nok ikke. Svarte han.

Og, er ikke det synd? At feminisme for en mannlig vernepleier har en negativ klang. At noe som er så viktig, både for kvinner og menn i norge, men også i et globalt perspektiv, er blitt noe folk ikke identifiserer seg med.

Når de flotte kreftdamene lagde en video hvor de danset og viste fram arrene sine, og satte fokus på en viktig sak, da hylte feministine opp! Hvorfor? Damene så for bra ut? De fremmet spiseforstyrrelse, og spilte på sex, og det var ikke måte på hva de skulle få skylda for. Og da kvir jeg meg litt jeg også for å stille meg i feministhjørnet. Eller surmushjørnet.

For meg er feminisme kjønnslikestilling. For meg er kjønnslikestilling at alle mulighetene ligger åpne for alle mennesker. Og at ingen sier «Nei, det kan du ikke gjøre fordi du er *kjønn*. For meg er det feminisme å kunne velge. Den norske økonomien tillater en del kvinner å være hjemme med barna sine i småbarnsalderen. Da begynner hylekoret igjen! Da skriker feministene opp! Kvinner har jobbet for lenge for likestilling til at noen kan få bestemme sjæl at de vil være hjemme med barna! HÆ?!

Kvinnesaken drukner i usakelighet. Det gjør at de kjempeviktige tingene som å sette fokus på vold mot kvinner, mot kroppspress i begge leire, mot å møte motstand om du velger noe som ikke «stemmer» med kjønnet ditt.

Sesilie Bjørdal, fotoredaktør i Studvest som jeg jobber i har skrevet en fantastisk og nå godt lest tekst som heter «Meir kvardagspupp«, og i går lekte jeg meg med teksten og oversatte den til «gutt» – til «Mer hverdagspikk», og bytta ut pupp med pikk. På et sted i teksten er ordet feminisme nevnt, og jeg oversatte det til maskulinisme.

Ikke fordi en gutt ikke kan være feminist. For det kan han. Jeg har bare inntrykk av at han ikke vil. Fordi det bildet av feminister mange har på netthinna er bråkete, usakelige sure damer som sutrer over uvesentligheter.

For meg er feminisme valgfrihet. Frihet til å velge å være hjemme med barna, eller spille på sex i en reklame for kreftsaka. Frihet til å ha strikkedilla og penis samtidig. Og jeg blir forbanna for at surmusene eier begrepet feminisme og gir det en negativ klang. Feministpolitiet som kjefter på damer som tar egne valg, som ikke faller inn under termen «politisk korrekt» har jeg som du nå helt sikkert har skjønt, ikke mye til overs for.

WIN_20141019_145101

Skyldes den som skyldes bør!

Stikkord

Marie Simonsen skriver at Høyre som i valgkampen ville forandre «litt» nå forandrer mye rundt om i Norges land. Irreversible forandringer som kommer til å påvirke.

Og etter statsbudsjettet i år ser vi skikkelig høyrepolitikk

*Boplikten oppheves
*Fedrekvoten forsvinner (Men hun toskete ministeren mener det ikke kommer til å spille inn på hvor mange menn som tar permisjon. Neida!)
*De rike får mer
*De fattige og syke får mindre
*Erna prøver å innbille folk at ved å gi de som er rike flere nuller på bankkontoen sin vil dette gjøre de fattige mindre fattige. (Og de syke mindre syke?)
*Tvungen kommunesammenslåing

Og, her er poenget mitt: Vi må ikke glemme Venstre og Krf! Høyre/frp er en mindretallsregjering, som jo bare fører høyre/frp politikk. Og med seg på laget synes de å ha et Venstre som selger sjela si annenhver dag, og et KrF som bare roter det til for alle. Og, disse partiene sitter der og godtar denne blåblåbrune politikken. Bare glad for å bli nevnt i samme åndedrag som regjeringspartiene.

Det bør være mange venstrevelgere og krfvelgere der ute som innser at deres stemme også var en stemme til høyre/frp.

Legg skylda/æren (alt etter som hvilket ideologisk du har) der den hører hjemme!

Jeg gleder/gruer meg litt…

Stikkord

, , , , , , ,

Om en uke og en dag starter studentlivet for andre gang. (Og skikkelig, for første gang). Exphil og innføringsemner, lesesal og pensum. Og fadderuke – men å hive på meg et laken og gå på togaparty kommer ikke på tale! Jeg gleder meg masse. Og jeg gruer meg masse. Gleder meg til å lære, til å mestre og til å utvikle meg. Samtidig så gruer jeg meg til det som nå er ukjent, og litt skremmende.  ( Og til å være en eldgammel førsteårsstudent! )

Tenk om jeg ikke klarer det?

Tenk om det viser seg at jeg er stein, stokk dum?

Tenk om jeg ikke får tid til samboeren min?

Tenk om jeg ikke får tid til vennene mine?

Tenk om, tenk om, tenk om….

 

Men men, det vil nok helst gå bra! Og, jeg har brukt sommern til å kjøpe skjerf, siden jeg skal starte på Det samfunnsvitenskapelige fakultet, og gjerne ønsker å passe inn i mengden.

Sammenlignende politikk, here I come!

Helle

 

 

Ellers i sommer har jeg vært, og er, i Tønsberg, på ferie hos mor. En tur til Danmark har det blitt, og i morgen kommer min kjære også på ferie hit. Videre har jeg onsdag planer om å kline noen blomster i håret, synge og gynge, for da skal vi til Halden, og se allsang helt helt på grensen!

FRED FOR FAEN!

Stikkord

, , , ,

Tidlig i sommer ble det meldt at det aldri har vært flere mennesker på flukt i verden enn i dag. Iløpet av sommeren er midtøstenkonflikten blusset opp, konflikten i Syria er fortsatt bedriten og etter sigene kan det smelle skikkelig i Ukraina når som helst.

Dette burde vært himla gode tider for fredsaktivistene. For demonstrasjonstog. For jakkemerker. For pengeinnsammlinger. I det minste for å tenne virituelle lys på facebook. Men, i sommervarmen er det lite av dette.  Det nærmeste jeg har sett er at Elisabeth Norheim er breikjefta på facebook. Og, en frp`er som delte vitse-propoganda.

Jeg har skjønt at det er ukult å bry seg. Det er ukult å være feminist. Det er ikke noe stas å være fredsaktivist heller. Ungdommen holder seg i ro. Lager dukcfaces og presterer bra på skolen.

Jeg skulle ønske at noen kunne vekke oss skikkelig opp fra velferdsdøsen. At noen kunne få oss skikkelige engasjerte! At noen stod ute på torv og gater og krevte fred! At noen argumenterte mot krig. (Ikke en politisk korrekt «Begge sider av konflikten har visse poeng», men skikkelig, engasjert og på orntli! At noen ropte GI MEG FRED FOR FAEN!) At vi lot oss prege av bilder av døde palistinske barn, og at vi blei provoserte (og kanskje bittelitt redde) når passasjerfly blir skutt ned.

For krig er helt forjævlig. Og, selv om ikke du og jeg klarer å stoppe jævelskapen helt aleine, så kan vi kanskje presse på besluttningstagerne. Vår egen feige duste regjering (som peller ut de tusen «beste» syriske flykningene, for gud forby om at vi skulle brukt noe av våre vel fortjente oljepenger på noen andre),  FN eller NATO.  Jeg har ikke lenger lyst til å sitte i ro, og apatisk lese avisene.

peace_sign_splatter_by_despondentjoy-d5vh4pf

Flytting på G

Stikkord

, , ,

For nesten nøyaktig ti år (minus 1 måned) siden flytta undertegnede til Bergen, for å studere til å bli lektor i nordisk språk og litteratur. Og, selv om studieplanene ikke fulgte forventa rettning, så ble jeg boende i Bergen. Første senhøsten var det mye sol, og varmt. Fadderukemorgene ble ekstra tunge på loftsrommet med vindue ut mot sola. Jeg trudde fortsatt ikke på at det regna så mye i Bergen som folk ville ha det til. Men, jeg bodde her også den tiden vi telte rundt 90 dager sammenhengende med regn, og krysset fingrene for ny rekord! ( Det var helt absurd… vi gikk rundt i Bergen og sa: Håper det kommer litt regn i dag også!)

Bilde

Siden 2007 har jeg bodd i en strålende leilighet på Danmarksplass, og det er den jeg nå flytter fra. Til Askøy. Laaaangt ut på Askøy. Derfra begynner jeg min nye karriere, som samboer, student og journalistspire. Med sjøutsikt håper jeg også å få skrevet mer på «Den store romanen».  (Her er Askøy, Herdla er da stedet flyttelasset går.)

Jeg er nødvendigvis ikke den personen som liker forandringer best. (Mark Zuckerberg bes om å notere det.) Men, denne forandringen gleder jeg meg til. (Så mye man kan glede seg til en forandring).

Så nå pakker jeg ned bøker i fleng, 60 kleshengere jeg ikke har noen erindring av å ha tilegnet meg (hvor kom de fra?), gardiner og duker og så videre, og så videre. Så mange ting! Paraplyer har kommet og gått, og det er vel den sjette sofaen jeg har hatt som står her nå. (Og den eneste jeg har kjøpt sjøl).

Bilde

 

Vi har hatt Grand-prix-fester, og julekick-off`er. Samferdselsfesten, og kikien var hver seg gode fester. Og med alle bursdager og nyttårsaftener, 17.maier og så videre har mange merkedager blitt feiret her på Danmarksplass. Noen med stil, og noen helt uten klasse. (17.mai i pysjparty/joggebukser hadde vel knapt blitt godkjent av de som godkjenner sånne ting). Men, vi hadde kakefest i forbinnelse med kongelig vielse i Sverige, og var standsmessige anntrukket:

Bilde

Vi hadde iallefall krone!

Nå sier jeg takk for meg, Bergen (og Danmarksplass). Men, jeg drar ikke så langt, så vi sees ofte!
(Og, om noen føler seg kallet til å hjelpe til med fløtting, call me!)

I-landsproblemer i U-land.

Stikkord

, , , , ,

Noen ganger så sitter jeg å tenker på i-landsproblemer, også prøver jeg å overføre det til u-landsperspektiv. La oss f.eks ta pro-ana konseptet. Dette er en greie hvor jenter og gutter med anorexi eller et sterkt ønske om å få det deler tips og triks på nettet, og har blogger der de skriver om hverdagen sin. (Og, JA! anorexi er en sykdom, men det er også et i-landsfenomen.)

La oss late som dette er bloggen til ei syrisk 16 åring. Med i en pro-ana blogg.

Dag 1.

I dag spiste jeg så mye at jeg ble kvalm. Spiste hele tre munnfuller med papp. (Link til artikkel der det står at syrere spiser papp for å overleve). Æsj, hater meg i sjøl.

Dag 2.

Fin dag! Måtte flykte hjemmefra. Gikk i syv (! :D) timer før vi fikk et sted å sove. Og det er kaldt i natt. (Og kulde gjør jo at man forbrenner mer! Jippi!)

Dag 3.

I dag tenkte jeg å gi dere noen tips til hvordan man lurer omgivelsene til å ikke skjønne at man er syk:
* lat som du spyr fordi du har spist noe råtten mat.
* Tilby deg å gå for hente ris hos hjelpeorganisasjoner. Du får ekstra trim og blir i tillegg sett på som snill!

Dag 4.

Hadde tenkt til å legge ut bilde av hvor tynn jeg er, og hvor mange av ribbeina du kan telle, men jeg måtte selge kamera i går. Men, man kan nesten se alle ribbeina og har stort gap mellom lårene!😀😀

____________

Jeg har full respekt for at jenter og gutter sliter med anorexi, men jeg har litt større problemer med å forså pro-ana kulturen. Og, når man tenker på hvilke forferdelige lidelser barn og unge i Syria utsettes for i disse dager blir jo dette en absurd sammenfletting av kulturer. Men, det er vel på sett og vis meninga også. Nyanser rundt våre egne problemer gjør i alle fall at jeg synes litt mindre synd på oss nordmenn (som elsker å klage), og setter mer pris på hvor godt vi har muligheten til å ha det med de mulighetene vi har.

Bilde er typisk pro-ana bilde med «visdomsord» i dette miljøet.  Og, jeg tipper at få syriske ungdommer tenker på samme måte…

proana2

– Mamma, er vi fattige?

Stikkord

, , ,

Et lite fredagstanke. Bli med på en tur til familen Polskji.

De er en tenkt og høyst hypotetisk familie som sitter på kjøkkenet og spiser middag en fredag rett før vinterferien. De bor i en drabantby utenfor Polens hovedstad. Mor jobber to jobber, og oppdrar fire barn i alderen 4 til 15. Far er arbeidsledig, tar strøjobber, men drikker stort sett opp pengene før de når familien. 15 åringen har droppet ut av skolen, henger mye ute med venner og flørter litt med narkotika. Minste på 4 har astma, som de ikke har penger til å medisinere. Dette kan jeg tenkte meg er et helt reelt bilde av en polsk familie. Jeg hverken overdriver eller underdriver. (Ikke enda. Men, hvert øyeblikk nå, så skal jeg overdrive litt..)

Inn kommer den ni år gamle Marja som har vært å lekt med vennene sine. Hun ser opp på moren, og med tårer i øynene sier hun «Mamma, er vi fattige for det vi ikke reiser til Syden i vinterferien?». Moren blir hjerteknust og bestemmer seg så for å skrive et innlegg til en avis og hele lander stemmer i at denne familien er det synd på og at de er fattige- ja de får sågar låne en timeshare på Grand Canaria førstkommende skoleferie av noen folk de ikke kjenner. … Happy ending!

NEI!! Norske barn er ikke fattige om de ikke er i Syden, eller har en hytte på fjellet de kan reise til i vinterferien!

Basta!

bilde155

På trykk!

Stikkord

, , ,

bilde130

Siden dette jo i utgangspunktet er en blogg om min vei til å bli en hardslåene, gravende og superflink revolverjournalist så gleder jeg meg over at jeg nå starter på veien mot å lære journalistfaget i Studvest. Jeg hadde min første sak på trykk på onsdag, og jobber med en ny en nå. Dette er kjempegøy, og veldig lærerikt! Også er det veldig gøy, og føles veldig riktig å si: Hei, dette er Helle Karina Johansen som ringer – jeg er journalist fra Studvest😉

Da er det bare å vente til høsten, så blir andre del av denne planen satt i gang; sammenlignende politikk på UiB.

Det er virkelig bedre seint enn aldri ! (Selv om jeg er den eldste av «de nye» i Studvest – men det blåser jeg i! )

#Psykiatridrapene del 2

Stikkord

, , , , , , ,

I går presenterte NRK en fordypningsartikkelserie om drap begått av mennesker med alvorlige psykiske lidelser. De ba leserne sine å debatere videre under emneknaggen #psykiatridrapene, og lovte oss oppfølging både på nett, radio og TV.

NRK trakk kjapt tilbake emneknaggen #psykiatridrap fordi de ikke ønsket debatt rundt ordbruken. Ikke fordi de selv mente ordbruken var stigmatiserende for en hel gruppe mennesker, men fordi de ikke ønsket debatt rundt ordbruken. Vel, godt at hele det sosiale media reagerte, når klokkene ikke ringte i redaksjonen til NRK.

Krimredaksjonen har også kommer med en forklaring på hvorfor de har brukt tid og ressurser på saken. Et drap er et drap for mye. Selvsagt! Men, oppnår NRK å minske drapstallene på denne måten? Det som denne kampanjen virker bygd på er emosjonelle historier rundt drapsofferne. Vi skal føle med familiene til de drepte. SELVFØLGELIG gjør vi det. Det skulle bare mangle… Når brennpunkt tok opp temaet for et års tid siden så belyste de også den andre siden, de pårøende til den som drepte fikk også belyst sin sak, noe NRK virker til å glemme helt.

Men, hvorfor hisser jeg meg opp? Slik NRK presenterer det er dette fakta, og en fin bruk av statestikk. Overskriften forteller meg at psykiatriske pasienter er ansvarlige for 50% av alle drap begått i norge de siste ti år. Det er først når jeg leser litt mer, litt nøyere at det kommer fram at psykiatriske pasienter i sin helhet nødvendigvis ikke er overrepresentert som drapsmenn/kvinner, men det henvises til trekanten mellom psykiatri, rus og tidligere voldsproblematikk, og dessuten kjønn. Der ja! Der forsvant ganske mange psykiatriske pasienter, og igjen sitter man med en bitteliten marginal gruppe, som jeg uten å risikere for mye anntar at utover det å ha en tilknyttning til psykiatrien/evnt å få en diagnose i et rettsoppgjør, så kan man finne andre fellestrekk i denne gruppa. Dårlige forhold i oppveksten, svikt fra skole/barnevern, «feil miljø»/»skråplanet», dårlig/ingen hjelp fra spesialisthelsetjenesten, sviktene hjelp fra kommune og NAV (mannen dømt for drapet på  Sigrid Giskegjerde Schjetne bodde i en campingvogn). Det at det finnes en koorelasjon mellom disse drapsmennene og en psykiatrisk diagnose er ikke relevant!

Så, hva prøver NRK på? De veit like godt som noen andre som har satt seg inn i dette at Olsen-utvalget konkluderte med at psykisk syke ikke er noe farligere enn andre. Dette beksriver de også sjøl i en helt egen, meget tørr artikkel om, med oversikt over hvordan de har jobba. Etter å ha redegjort for dette, virker det som de glemmer dette med en gang, og velger bevisst å tåkelegge overskriftene sine, og ha framme faktabokser om psykiske lidelser, og fremme den gamle, men avbektrefta myta om at psykiske syke er farlige! Pass deg for de gale!

De aller fleste som blir drept av psykisk syke, er de psykisk syke selv. NRK presenterer at i snitt blir 10 mennesker drept av psykisk syke hvert år. Ved et raskt googlesøk finner jeg at folkehelseinstituttet har 530 personer som annslaget på selvmord HVERT år i norge. Kjapp hueregning tilsier dermed at 5300 personer og vannvittig mange pårørende er berørte av disse drapstallene. Skrik litt om det NRK. For ganske mange av disse selvdrapene kunne vært forhindret ved bedre tiltak fra samfunnet. (helse/skole/arbeidsgivere/lavterskeltilbud/mindre stigmatisering.) (Og kanskje en potensiell drapsmann favner inn under dette, og også får hjelp). Men, NRK mener kanskje at det ikke er slagkraftig nok. At det ikke setter dagsorden på samme måte. Selvmord er ikke sexy nok for en journalist som får tenning av ordet psykiatridrap! Nå spissformulerer jeg meg, jeg ser det sjøl, men jeg klarer virkelig ikke å skjønne motivet og prioriteringa til NRK. Og, jeg blir ganske frustrert, og kanskje litt usaklig, for;

dette året startet så bra, med statsministeren som snakker om inkludering. Om å ansette folk med hull i CV`en. Men, så river NRK det ned, for hvem vil vel ansette en potensiell drapsmann? Hvem vil ha en leieboer som har en diagnose? Hvem vil at datteren skal gifte seg med en tidligere psykiatrisk pasient? De kan jo drepe når som helst!

Eller?

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 29 andre følgere