Disse yrkestestene har alltid vist det samme resultatet. Den samme yrkesgruppen. Helse og omsorg. Sykepleier. Lege. Psykolog. Helsefagarbeider. Mens min egen helse har vært middels dårlig, og begrenset muligheten min til å delta i utdannelse og studier i tyveårene, har jeg hele tiden siktet mot det. Mot å jobbe innenfor omsorgsyrkene. Å vie livet mitt til den noble gjerningen som er å gi andre omsorg. Jeg har hatt så lyst jeg til å jobbe med helse! Og nå, når helsa mi begynner å komme seg, nå når drømmen om å innrullleres i helsesektoren begynner å bli realistiskt, da, og nettopp da, innser jeg at jeg er dritt lei helse. Jeg er dritt lei min helse og minst like lei av andres helse. Jeg holder på å spy av tanken på å drive på med sjuke folk resten av mitt yrkesaktive liv. Så, da satt jeg der da. 28 år og med manglende fremtidsvisjoner. Jeg måtte begynne å tenke på nytt.

«Hva skal jeg bli når jeg blir stor?» Blomsterdekoratør? Søppeltømmer? Vaktmester? Lærer? Ingeniør? Kokk? Historiker? Stand-up komiker? Jeg kunne blitt alt dette, men ingen av ideene traff meg. Ingen satte seg fast i meg, og krevde sin rett. Sikta jeg for høyt? Burde fravær av dårlig helse være nok? Burde jeg takke for det, og stå med lua i handa resten av livet? Alle disse tankene har jeg tenkt lenge nå, mens jeg til stadig oppdater meg på samfunnet. Mens jeg leser avisene. Begynner på kronikker og artikler som jeg aldri sender til noen, og mange av dem skriver jeg ikke ned, men lager dem nesten ferdig i hodet, mens jeg sitter på bybanen, mens jeg går tur, eller mens jeg prøver å sove. Jeg ser for meg dokumentarer. Avisoverskrifter. Nyhetsinnslag på TV.  At jeg ikke har innsett det før! Tenk at jeg har vært blindet av mitt eget syn på at omsorg og samfunnsengasjement hører hjemme i helsesektoren. Når det er journalist som hele tiden har vært drømmeyrke. Kanskje har jeg tenkt det en gang i blandt. Tenkt; Så spennende det ville vært å være journalist. Også har jeg slått det fra meg, eller ikke engang sett på det som en realistisk ting å bli, mens jeg har sagt «bare min egen helse blir bedre, så skal jeg bli sykepleier». Jeg skal ikke det veit du. Jeg skal bli journalist.

Så, hvordan går man fram? 28 år og lyst til «jobbe i media og sånn». Jeg må starte på nytt. Jeg trenger noen flere studiepoeng. Jeg har regnet meg fram til at jeg har 50 poeng. Og inntaket på UiB lå i fjor på 57.1. Så, dermed må jeg først tilbake på skolebenken. Som privatist. Jeg må finne ut av hvilke fag jeg kan ta opp igjen. Hvilke jeg bør ta opp igjen. Jeg kan skifte ut programfag. Jeg må også overbevise NAV om at staten Norge tjener på å støtte meg i denne drømmen. At det samfunnsøkonomisk er verdt å satse disse årene på meg. Jeg kan ha 40 år igjen i arbeidslivet. Og siden mitt forhold til lånekassa gikk føyken en gang i iløpet av 2000-tallet, så er jeg avhengig av NAV. Så bra er ikke helsa mi at jeg klarer å jobbe nok til å forsørge meg sjøl samtidig som jeg studerer. Men, jeg skal  få meg en deltidsjobb ved siden av, som er relevant for utdannelsen, en liten jobb, som jeg kan mestre og lære i.

Jeg starter denne bloggen for å dokumentere hele denne prosessen live. Fra besluttning om å satse på dette, til gjennomføring, og forhåpentligvis suksess. Her vil jeg dele mål og delmål med de som har interesse av dette, samtidig som jeg vil øve på å skrive, på å bruke språket og på å formidle.

Tok forresten en ny karrierevalgtest. Språk, media og kommunikasjon, var svaret. Fantastiske disse testene ; )

Advertisements