Stikkord

, ,

Personelig analyse av egne følelser og reaksjoner: Jeg syns det er flaut å si noe om hva jeg ønsker meg her i livet, som jeg må bruke egne evner og talenter til å oppnå. Dvs at det er ikke flaut å si at jeg ønsker mann og barn og penger og lykke, og slike ting. Det er nærmest for en klisje å regne, og betyr ikke noe. Ordene har på mange måter mista sin verdi. Jeg sier det helt uten å la meg påvirke emosjonellt, og iallefall ikke med frykt. Og, tidligere, pre-journalistambisjonene, når jeg ville og skulle bli sjukepleier, så blei jeg heller ikke flau eller redd av å si det. Kanskje fordi evnen til omsorg er noe mange forbinner med meg. Kanskje fordi det er noe vi alle har, evnen til å bry oss om andre. Jeg tror for all del ikke at jeg er noe, når jeg ønsker å bli sjukepleier.

Når det kommer til ønske om å bli journalist derimot blir jeg rammet av en slags panikk. Og panikken kommer ikke ved å skulle si det til mennesker som ikke kjenner meg, fordi de kjenner meg jo ikke, og dermed er ikke deres dom over meg så relevant for min selvfølelse som hva de som kjenner meg mener. Jeg sitter nå å vurderer å linke til denne siden på sosiale medier. (også kalt facebook og twitter). Og, jeg er skrekkslagen. Over å gi de menneskene som veit mye, eller iallefall noe om meg, mulighet til å dømme min drøm. Jeg gir dem muligheten til å si «Hah.. Hu Helle, hu trur hu er noe. Nå ska a bli journalist!», og jeg erkjenner at jeg bare er enda ett offer for janteloven, og den velkjente, men kanskje overdrevne oppfattningen om at andre bryr seg veldig mye om hva jeg gjør. De fleste har nok viktigere ting på gang enn å dømme meg, eller ha mange meninger om mitt liv og mine evner. Det jeg prøver å si er at det skumle er kanskje ikke å tro på meg sjøl. Det skumle er å håpe på at andre deler den samme troen.

Advertisements