Stikkord

, ,

Ja, jeg er ung. Jeg er iallefall yngre enn gjennomsnittet. Og, folk har gjort sprøere ting i eldre alder, enn å satse på en utdannelse og en karriere i slutten av tjueåra. Men, nå er det slik at jeg er anlagt på den måten at jeg har hatt aldersangst siden jeg runda 16. Da tenkte jeg at så bra som dette blir det aldri igjen, og herfra går det bare nedover. Jeg elsker bursdag og oppmerksomhet, men hater å bli eldre. Jeg er ikke spesielt redd for det kroppslige forfallet. Jeg har planer om å eldes med verdighet, når den tid kommer. Jeg skal være stolt av smilerynkene mine. De viser bare at jeg har smilt. Og levd. Så dermed gjør de jobben sin. Nei, jeg er ikke redd for rynker og hengepupper. Det jeg derimot er en smule skeptisk til er mine egne, og andres forventninger til progresjon og å følge de normerte livstrinnene. Det er en viss forventning om å være vellykka, og at det å være vellykka avhenger av ting man enten har gjort eller kjøpt. Og, jeg sammenligner meg med de som har gjort det. Jeg ser gamle bekjente på facebook som har tre barn, som har utdannelse, og eier sitt eget hus. Dette er nødvendigvis ikke den samme personen som har oppnådd alle de tre tingene, men i mitt hodet blir det til at alle på min alder +/- noen år, har alle de tingene jeg ikke har. De har en mastergrad. De har mann/kone. De har jobb. De har barn. De har bil og sertefikat. De reiser på familieturerer til syden og jenteturer til Paris. Alle gjør dette. Dette er ting som mennesker på min alder skal ha oppnådd. Det er jo opplest og vedtatt. Og jeg som ikke har noen av punktene inne, jeg sitter å føler at livet har glemt meg. Gått forbi meg. Og så sier noen – Jamen, du er jo så ung. Du kan jo bli hva du vil! … Jeg får lyst til å fike til dem. Jeg får lyst til å ta den ene og denge den andre med. UNG?! tenker jeg. Jeg har jo plukka ut fire grå hårstrå fra luggen, og blyanttesten har jeg vel ikke bestått på denne siden av melleniumet. (Se der ja, kanskje er jeg mer redd for det kroppslige forfallet enn jeg later som.) I mitt hodet så selvantenner disse menneskene der og da, for å si noe så dumt.

Men, jeg klamrer meg fast til at tredve er det nye tjue. Og at jeg faktisk er relativt ung. Er jeg heldig har jeg 35-40 yrkesaktive år igjen, og det er over dobbelt så lenge som jeg har levd til nå. I år blir jeg 29. For første og siste gang. Jeg skal ikke bli ei slik ei som klamrer seg til noe som har vært. Nå skal jeg nyte det året som tydligvis er så bra at folk vil bli i den alderen til evig tid. Og kanskje er det en fordel å velge yrke og gjerning litt lengre ut i livet. Ti år etter jeg var nitten, så har jeg andre perspektiver på ting. Det er andre ting som er viktig i dag enn for ti år siden. Og, livserfaringen disse ti årene har gitt meg, de kommer til å gjøre meg til en bedre journalist. Det er det ingen tvil om. Det blir sagt at det er trist at ungdomstiden blir kastet bort på de unge. Vel, jeg har nå tenkt til å være litt ung og litt voksen på en gang. Jeg skal ta valg som man pleier å ta seint i ungdomstia, men med en voksens refleksjoner. Og det er vel kanskje det beste fra to verdner?

Advertisements