Stikkord

, ,

Jeg leser nok over snittet med aviser på nett. Og, jeg har gode regler for meg sjøl når det kommer til kommentering. Det vil si, jeg har som stående regel om å ikke lese kommentarfeltene. Sjansen for at det ødelegger dagen min er stor. For det første stjeler det tid. Plutselig har jeg brukt to timer på en artikkel som egentlig ikke var så spennende i utgangspunktet, og kjenner at tiltroen på menneskeheten svekkes. Vi lever visst under et kontrollregimet, på lik linje med enhver Sovjet-stat, og folk dør som fluer pga inkompetanse innenfor helsevesenet vårt. Vi har veier det knapt går ann å kjøre på, og et politi som ikke kommer når det er krise. Skolesystemet skal vi ikke stole på, og det er vist bedre å havne i fengsel enn å bli gammel. Og alt dette i verdens rikeste land! Stadig påpeker disse ivrige nett-debatantene at det er Jens eller Jonas sin feil. (Med alt de har skylden for hadde jeg ikke blitt forundra om Jens en dag falt sammen i krampegråt, vugget fram og tilbake, siklende, mens han delerisk gjentar for seg sjøl «skulle blitt snekker»..) Og alle disse påstandene kommer gjerne av en artikkel med overskrift «Gerd fikk feil type epler på Rimi«.

For, det er ikke alltid jeg klarer å holde meg til mine egne regler. Noen ganger blir jeg oppslukt av kommentarfeltene. Jeg klarer ikke å lukke fanen. Jeg leser. Og jeg lar meg skremme. Jeg lar meg ikke skremme over at vi vistnok lever i en Sovjet-stat, men over klaginga. Over misnøyen. Jeg har blitt fortalt, eller lest at selv de aller fattigste i Norge fortsatt er med i de fem prosent rikeste i verden.  Jeg lar meg skremme, fordi resten av Europa sliter med viktige og alvorlige ting. Jeg lar meg skremme, fordi Norge som et kollektiv framstår som en Marie Antionette som lurer på om ikke de bare kan spise kake istedenfor.

Klart, ikke alt her til lands er perfekt. Det er finjusteringer og småpuss å ta tak i. Men vi, overklassen i verden, må og bør innse at det er nettopp det vi er. Overklasse.

Det finnes ingen helter når det kommer til kommantarfelt. La de være. Gå videre. Lukk fanen, og takk hver eneste dag for at du har vunnet i universets makabre lotteri; du bor i Norge. Og, er du i det veldige gode hjørnet så prøv å tenk ut noe du kan bidra med i verdenssamfunnet. Lite eller stort. Alle monner drar! (og hva jeg sjøl skal gjøre i såmåte får bli et egen innlegg en annen dag)

Advertisements