Stikkord

, ,

Jeg er for sexkjøpsloven! Det finnes for mange som blir utnytta av systemet, og vi må forhindre traficking! Jeg er mot sexkjøpsloven! Hvorfor skal man straffe alle, og er det ikke bedre å sette inn kreftene der det tells, og ikke straffe «gladprostituerte» og hyggelige kunder som trenger et ligg. Forby tigging! Da er det kanskje ikke lenger atraktivt å komme til Norge for å tigge. Tillat tigging! Sett heller inn krefter på å skaffe arbeid og gode velferdstilbud til de som har det vanskelig! La abortloven være! Vi kvinner må få bestemme over egen kropp! Stram inn abortloven! Vi vil ikke ha et sorteringssamfunn! DLD er vel ikke skadelig, og om man ikke har gjort noe, er det vel ikke så farlig? Stopp DLD! Det blir en overvåking av uskyldige mennesker, og dessuten en falsk trygghet!

Og nå er det snart valg.

I år har jeg bestemt meg for å ikke stemme etter mine egne tradisjoner uten å sette meg inn i valgkampen, partiprogrammene og hva jeg egentlig mener. Jeg traff på den politiske venstresia i ungdomstiden, og har flere år stemt etter hva jeg mente var rett og galt i søtten års alderen. Jeg har ikke fulgt så godt med i politikken, og jeg har også stemt taktisk og praktisk. Jeg liker verdiene som venstresias image står for, men er usikker på om jeg støtter alle tankene som kommer derfra. Fra ytterste høyre hører jeg sjelden fornuft, men både Høyre og Venstre har til tider argumenter jeg kan være enig i. Venstresia har kanskje i sin naivitet et syn på verden som ikke stemmer overns med hvordan det faktisk ser ut, og dermed er politikken kanskje både fin og grei, men helt uten realitiske mål. Jeg veit ikke lenger.

Problemet mitt er også at jeg veldig fort er enig med siste taler. Det betyr ikke at jeg ikke har egne meninger, egne verdier og kan stå på de. Det betyr gjerne at en sak er vanskelig, har mange nyanser, og at flere av måtene å se det på kan være i tråd med hva jeg mener er rett.  I helgen hadde Høyre landsmåte og en av sakene var om alvorlig sykdom skal gi senabort. Ja! Nei! … Klart en familie ved påvist alvorlig sykdom må få lov til å se både på sin egen situasjon og ta en avgjørelse på hva som både er best for hele familien og barnet som er på vei. Men, ønsker vi et sorteringssamfunn? Downs syndrom går under alvorlig sykdom, og fortjener ikke de en lovbeskytta rett til å ikke bli fratatt muligheten til å leve? Er det ikke slik at idet man velger å få et barn, så må man nesten ta det man får? Mange lidelser og sykdommer oppdages ikke før barnet er født, og barna er da lovbeskytta. (Før ble man satt ut i skogen..)  Jeg syns dette er et fryktelig vanskelig spørsmål, fordi man induviduelt alltid vil kunne forsvare valget om senabort ved sykdom, men kan vi som samfunn godta at noen av oss ikke har livets rett? Nå veit jeg at det var også andre sykdommer/lidelser inne på den lista over alvorlige sykdommer som gir rett til senabort, de kan jeg lite om og dermed blir det enda vanskeligere å ta et standpunkt uten å ta en doktorgrad (og de er helt sikkert ikke enig alle der heller!).

Jeg kommer nok aldri til å bli politiker. Jeg er veldig glad for å slippe å mene noe om mange saker. Og jeg er glad for å slippe å ta et skikkelig standpunkt i alle saker, men at jeg kan vippe litt fram og tilbake. Men, i år har jeg tenkt til å sette meg grundigere inn i de forskjellige partiene,  og ikke bare stemme på vane. Så får vi se om venstresia fortsatt er hjertesia når valget er over.

Advertisements