Jeg tenkte å skrive et vanskelig innlegg. Vanskelig fordi jeg nå før jeg begynner å skrive ikke helt veit om det jeg tenker er rett. Vanskelig fordi det er veldig viktig å holde tunga rett i munnen for å ikke støte noen. Enda vanskeligere fordi noen helt sikkert blir støtt uansett pga tematikken.

Bakteppet er dommen i Vågå. For det første har jeg ikke tenkt til å gå inn på skyldspørsmål som heldigvis ikke har vært opp til meg å vurdere, men heller noen tanker jeg har gjort meg om å være offentlig offer i en slik sak. Og, om hvordan det kan gjøre vondt til verre.

La meg begynne med å si at seksuelle overgrep er fælt! La det aldri være tvil om det.

Men, blir alle som er utsatt for seksuelle krenkelser livshemmende traumatisert? For, slik leser jeg mange av reaksjonene som har kommet i etterkant av denne dommen. At hele livet hennes er ødelagt. Og livene til alle som er utsatt for slike handlinger. Av det jeg har lest så er det nesten forventet at hun aldri kommer til å fungere som en normal person. Med et normalt liv. Og det er her jeg begynner å stusse over offentligheten i denne og lignende saker. For, om alle forventer, ja nærmest forlanger sammenbrudd, ødelagt liv og ustabile relasjoner, kan det være med på å skape en sårbar person?

Nå er jeg fullstendig inneforstått med at reaksjonene etter uønskede kriminelle seksuell kontakt kan bli sammenbrudd, ødelagt liv og ustabile relasjoner. Og de som opplever disse reaksjonene har det vondt, og trenger masse hjelp og støtte, og det er viktig å gi! Men, det er også mulig å komme seg videre. Det er mulig å ha vært gjennom noe som dette, og kanskje ikke ha alle de reaksjonene man -kan- få. Men, jeg trur at om vi alle, på bloggene våre, på facebook og twitter, gir utrykk for at den eneste måten man reagerer etter noe slikt er med PTSD, eller andre vanskeligheter, så kan vi gjøre det til en selvoppfyllende profeti. For tenk om denne jenta klarer å stå oppreist, men føler at alle forventer av henne å klappe sammen når som helst. Ja, kanskje hun tilogmed føler det går på troverdigheta hennes om hun ikke får alvorlig angst, eller blir redd alle menn.

Jeg veit dette er et vanskelig tema. Jeg veit at veldig mange sliter i etterkant av slike hendelser. Men jeg trur kanskje mange også sliter med at de ikke etterlever de forventa reaksjonene. «Hva er galt med meg? Hvorfor opplever ikke jeg alle disse reaksjonene i etterkant? Kan jeg ha likt det/villet det?», kan være tanker som dukker opp hos de som ikke får store problemer – og det kan også føre til problemer med seg sjøl.

Dette er ikke et forsøk på å bagatellisere. Dette er ikke et forsøk på å si at slike handlinger er akseptable. Det er forsøk på å prøve å nyansere forventingene til både denne jenta, og andre som opplever tilsvarende handlinger – og også forventingene til massene som nærmest forlanger et ødelagt liv. Dette er også et ønske om at selv etter grusomme opplevelser så er det mulig å leve et fullverdig og normalt liv!

Advertisements