Stikkord

, ,

For en stund tilbake satt jeg sammen med en gruppe mennesker og deltok i en samtale som omhandlet hvilken tidsepoke vi kunne tenke oss å leve i. –  Søttitallet, var det en som ville leve i, og begrunnelsen var at da var det noe å kjempe for. Noe å kjempe i mot. Jeg protesterte med argumentene at for det første så måtte det jo være bra å leve i den tid der det man før kjempen for og imot er blitt en del av hverdagen. For det andre så finnes det fortsatt ting å engasjere seg i. Masse urettferdigheter enda, som trenger oppmerksomhet, så å måtte reise tilbake til søttitallet syns jeg var unødvendig.

Men, vi engasjerer oss veldig lite. Gjennomsnittsnordmannen har det helt greit, og opplever ikke de helt store urettferdighetene. Terskelen for å lenke seg fast til noen trær er blitt høy. Og de som roper høyt om urettferdighet, om å engasjere seg, de oppleves som litt irriterende surr, mellom cupcakes bakinga og jakten på det neste chabby chik kuppet. Vi har det jo greit alle sammen.  De aller fleste av oss iallefall. At kurdiske kvinner i Norge ikke opplever det på samme måte, kan vi nesten ikke ta ansvar for. Og, selv om noe inne i oss brenner etter å kjempe for noe, så har vi ikke tid. Vi tenner virituelle lys for den ene urettferdige saken etter den andre, eller sende hjerter på facebook veggen til venninne våre for å markere vår støtte mot brystkreft. (Er det noen som er for?) Og når damene med en pupp står på dagsrevyen og demonstrerer utenfor stortinget og krever raskere oppbygging av den puppen som røyk til kreften, da nikker vi, og tenker at det er godt at noen tar ansvar. Litt senere i nyhetssendinga kommer vi til utenriks, med bilder fra Egypt, fra Tyrkia, der engasjementet brenner i øynene. Et engasjement vi i Norge, og min generasjon ikke egentlig har noen referansepunkter til å sammenligne oss med.

Miljøansvar for oss er å brette melkekartonger, og sørge for at det nye 47″ tommer TV er energimerka. På toppen av hierakiet er det lite å kjempe for. Og sammenligner man «urettferdighetene» som skaper mest furore i den norske befolkning med det som rammer de som lider mest blir det bare banalt. Økning av bompenger mot jenter som blir dømt til døden etter at onkelen har voldtatt henne, fordi hun da har hatt sex utenfor ekteskapet. Mastene i Hardanger mot dødsstraff av homofile. De rødgrønne mot det muslimske brorskap. Skolemat mot retten til å lære å lese.  Lambda mot slummen i Brasil.

Lambda! Det fikk folk ut i gatene. Fiffen demonstrerte for første gang. For å slippe å reise til Tøyen?

Når du leser nå så tenker du kanskje: Men, vi må jo leve våre liv her, og må se på hvordan vi fungerer, og dessuten er det så ubehagelig å tenke på det som skjer i verden at jeg orker ikke å sette meg inn i alt. Eller, du syns kanskje jeg setter ting veldig på spissen, eller at jeg pirket i deg på en litt ubehagelig måte. Også syns du kanskje jeg er hyklersk – for det er jeg. (Min nye TV er jo tross alt energimerka, men det var ved en tilfeldighet ).

Det er nok av ting å engasjere oss i. Så, selv om det ikke er politisk korrekt lengre. Selv om du føler at tiden ikke strekker til. Selv om cupcaksene må vente en dag, og du går glipp av noe du skulle se på TV; Prøv! Det finnes mange små ting som kan hjelpe. Et bittelite eksempel:  Strikkebølgen er over oss – hva med å strikke pledd til premature i u-land ?

Helt på tampen vil jeg dele noe som engasjerer meg for tiden : DET HETER MUFFINS! OG GLASUR!! Ingenting får meg mer irritert enn ordet cupcakes. Og frosting.

Advertisements