Stikkord

, , , , , ,

I denne bloggen har jeg fokusert veldig mye på mine meninger om samfunn og aktualiteter, og veldig lite på mitt eget private liv. Og, det skal jeg også i framtia fortsette med. Og, bloggen sitt formål har aldri vært å dele alt for mye av meg og mitt hverdagsliv, men å kunne utvikle meg som skribent, og kanskje å være en stemme i debatten.  I denne bloggposten har jeg dog tenkt å være litt mer privat, men også i et samfunnsperspektiv. Bær over med meg.

I helgen var jeg på en konferanse i Vilnuis. Om arbeidsliv og mental helse. Med 22 deltagende land fra Europa. Temaet er interresant i seg selv; hva kan gjøres for å holde folk i arbeid når det «røyner litt på», og hva kan gjøres for å få folk tilbake i arbeid etter en periode uten arbeid pga psykisk sykdom? Veldig spennende – og viktig!

Men, for meg blei det samtalene mellom foredragene som personelig var viktig for meg. Å høre hvordan det stod til rundt om i europa blei en tøffere opplevelse enn jeg hadde regna med.  Å høre om de reele konsekvensene av finanskrisa som såvidt sneia innom vårt land. Altså, jeg er fullstendig klar over at vi har det godt her i landet, og jeg er fullstendig klar over at andre har det kjipt. Dette er noe jeg er opptatt av. Men jeg er opptatt av det fra min sofa, eller over en kopp varm sjokolade på cafè. Tilogmed på bussen kan jeg være litt opptatt av det. Men, det er veldig lett å distrahere seg sjøl etterpå. Jeg kan tenke litt på verdens problemer før jeg skrur på Nytt på Nytt, og ler og putter sjokolade og potetgull inn i munnen. Jeg kan være litt opptatt av det mens jeg skrivet et innlegg her på bloggen, også kan jeg klikke meg videre til facebook, eller twitter og fjase litt.

Etter å ha snakket med en gresk advokat om forholdene i Hellas følte jeg meg som en jævlig bortskjemt rikmannsdatter som sutra over bittesmå ting. Det var en vond følelse. Det gjorde at jeg fikk lyst til å holde hendene for ørene og nynne på «en solskinnsdag» av Postgirobygget. Men, i et lengre perspektiv så føler jeg at å få dette bittelitt tettere på kroppen (om enda ganske langt unna), kan være bra. Det kan være greit noenganger når man føler at livet går imot, å hente fram følelsen av å være en sutrete jentunge, snu på flisa og heller se muligheter!

Når det er sagt – vi står alle oss sjøl nærmest, og det er heller ikke sunt å ikke tillate seg å være lei seg for sine egne ting, og alltid tenke at andre har det verre enn en sjøl, fordi da undergraver enn sine egne følelser, og det er nødvendigvis ikke bra det heller. Men noen ganger så er det viktig å se litt utenfor sine egne fire vegger, å se perspektivene og nyansene.

Vi kan rase over uverdigheten med tomannsrom på sjukehjemmet om vi samtidig er takknemmelig for at det finnes et sjukehjem. Også kan vi som jeg har sagt før finpusse på velferdssamfunnet vårt, men den helt store revolusjonen trenger vi ikke – og, det er noe annet enn hva man kan si om Hellas for tia. (Så, om du er eller skal til Hellas : Tips som du aldri har tipsa før, og ikke vær så ivrig på prutinga !)

Advertisements