Stikkord

, , ,

«Den som ikke er rød i sin ungdom har intet hjerte,
og den som ikke er blå i sin alderdom har ingen hjerne» er det et uttrykk som går. Jeg skal ikke si noe om riktigheten eller noe om dette, men jeg vil skrive litt om mitt etterhvert kompliserte forhold til venstresia, som fram til nå har liggi mitt hjerte nærmest.

Tanken om rettferdighet, om likhet, om at alle fortjener det samme, og at ingen skal lide – det har virkelig vært fine tanker, som jeg helt oppriktig har trudd på. Og, jeg skal ikke si at jeg ikke mener det lengre, men jeg har kanskje fått et litt mer nyansert syn på hvordan man oppnår alt dette.

For i venstresiden sin iver i å tale de svakes sak, så er det lett å feie alle over samme kam. Og å nekte for forekomsten av hendelser som ikke stemmer overens med det verdensbilde man selv har.

Ta prostitusjon og kampen mot salg av kropp. Noe venstresia er sterkt imot. Og, når det kommer folk som sier «jeg selger kroppen min av egen fri vilje, og jeg synes det er helt greit», så nekter venstresia for dette. Da veit plutselig ikke denne kvinnen sitt eget beste, eller hun forteller ikke sannheten om det hun tenker.

I frykt for å bli oppfattet som innvandringsfiendtlige så virker det som venstresia lukker øynene for at det også er problemer med innvandring. At det skaper utfordringer, at barnehager med 100% innvandrerbarn ikke er heldig for integreringa. At mange innvandrerkvinner unødig mottar penger fra staten istedenfor å jobbe. At kvinnebilde som finnes hos noen av våre nye landsmenn ikke er greit. Istedenfor å leite etter løsninger på disse utfordringene oppfatter jeg at venstresia velger å nekte for utfordringene som finnes, istedenfor å tørre å tenke løsnings orientert, i frykt for å oppfattes som fremmedfiendtlige.  (selv skriver jeg dette med litt dårlig smak i munn, fordi jeg så inderlig skulle ønske at disse utfordringene ikke finnes).

Det er flere ting som gjør at jeg nå ideologisk slår opp med venstresiden på denne måten. Men, det jeg oppfatter som en manglende vilje til å nyansere over verdensbilde, i frykt for å miste et utopisk mål av veien, gjør at jeg ikke lenger identifiserer meg med den siden av politikken. Det betyr ikke at jeg er blitt blå, det betyr ikke at jeg ikke lenger synes at rettferdighet og likhet er grunnstenene et samfunn bør bygges opp om, men at det finnes flere veier til å oppnå dette, og at å tørre å utfordre et verdensbilde er et skritt på denne veien.

Så, det er kanskje ikke et rent brudd, men;  it`s complicated!

Advertisements