#psykiatridrapene

Stikkord

, , ,

NRK har i dag lagt ut en fordypningsartikkel på nett, som omhandler drap begått av mennesker med en psykiatrisk diagnose, og deres drapsoffere. De ber også folk å debatere på sosiale medier under hashtaggen #psykiatridrapene.

De har i rettferdighetens navn en mot-artikkel hvor lederen for Mental Helse har fått lov til å si at å fokusere på psykiatri og drap på denne måten nok ikke er lurt. Men, dette hindrer for all del ikke NRK i å fortsette sin fordypningsartikkel.

Jeg lurer på hva motivet til NRK er? Jeg lurer på hvordan de tenker at dette skal gavne noen, enten som folkeopplysninger, eller å sette dagsorden for media og polikerne. For, ved første øyekast så skaper dette MER frykt, MER tabu og MER skam for mennesker med psykiatriske diagnoser og deres pårørende. Og, debatten og de politiske impulsene kan veldig lett bli : mer bruk av tvang i psykiatrien, og utspill i den kategorien. Og, NRK kan vel ikke mene at det vil være til nytte for noen.

Så, jeg er veldig spent på hva som kommer videre her. Jeg er veldig spent på de neste dagers nrk-lovede fordypning på tv, nett og radio. Jeg er veldig spent på om debatten de ønsker på sosiale media med hashtaggen #psykiatridrapene (som i seg selv er stigmatiserende) kommer til å være konstruktiv/nyanserende og ikke minst inkluderende.

Og, siden statsministeren i sin nyttårstale mente at 50% av oss iløpet av livet kommer til å ha en psykiatrisk diagnose, så bør mange av oss være på vakt over potensielle drapsmenn rundt oss, eller hva mener dere NRK?

 

Advertisements

Kritikk av kritikerne av kritikerne!

Stikkord

, , , , , , ,

Den store sosiale media debatten har i det siste handlet om fotballfrue, kritikerne av fotballfrue, og kritikerne av kritikerne av fotballfrue. Jeg tenkte nå å hive meg inn i dette, som kritiker av kritikerne av kritikerne av fotballfrue. La oss ta dette helt fra starten i en rekapitulasjon på tre punkter over hva som har skjedd:

1. Fotballfrue føder og fire dager senere legger hun ut et bilde av seg sjøl, hvor hun ikke nødvendigvis ser ut som hun har født for fire dager siden.

2. Endel kommer med kritikk av fotballfrue for at hun har lagt ut et bilde av seg sjøl der hun har født for fire dager siden, men ikke ser ut som hun har født for fire dager siden. Kritikerne her sier at det gjør noe med dems selvbilde at hun ser ut som hun gjør. F.eks Suzanne Aabel som skriver at hun føler seg feit fordi fotballfrue har født her.

3. En hel del kommer med motkritikk av av kritikerne i punkt nummer 2 og hevder som jo sant er at fotballfrue ikke kan lastes for jenter/kvinnes syn på seg sjøl, at det er bare noe de selv kan gjøre noe med. F.eks pappabloggen pappahjertet her.

Og det er kritikerne av den siste typen jeg har tenkt til å ta tak i, først og fremst.  Altså de som mener at alle kvinners dårlige selvtillit ene og alene er opp til den aktuelle kvinnen å deale med.» Okey, du har dårlig selvtillit sier du? Så, gjør noe med det da! Begynn å tren, slutt å sutr og ta ansvar for deg sjøl. DU BESTEMMER OVER DEG!» sier denne type folk. Det er jo en lettvindt måte å forklare både psykologi, påvirkning og følelser på.

Vi mennesker blir påvirka av hverandre. Vi blir påvirka av hva vi ser, hva andre sier, deler og hvordan de er. Og, det er hevet over enhver tvil at vi har skapt oss et digitalt samfunn hvor vi deler de bra tingene. På facebook så deler vi hvor mye vi har gått ned, hvor mye vi har trent, når vi kjøper ny bil, bolig, har rydda fint til middag med «de beste folkene». Vi deler selfies av oss sjøl når vi har kjøpt nye ting, pynta oss til fest eller er sammen med vennene våre. Det er opplest og vedtatt av vi er mye lykkeligere på sosiale media enn i virkeligheten. Men, selv om alle veit dette, selv om dette er selvfølgeligheter så virker andres perfekte liv så mye sannere enn våre egne. Fordi vi lar oss påvirke, og lokke og lure. Vi – meg sjøl inkludert- kan ta meg i å forvente av at livet skal være slik som på rosabloggene. Jeg, som i dag veier rundt hundre kilo ser plutselig for meg at fire dager etter jeg har født (når enn det skjer) skal jeg se ut som en supermodell ! (Aint gonna happen!)

Så, motkritikerne av kritikerne av fotballfrues selfies: Det er ikke så enkelt! Det er ikke slik at ingen av oss lar oss påvirke av andre. Da hadde reklamebransjen vært en død bransje. Da hadde mote vært et fremmedord, og vi hadde alle spradet rundt som helt fullstendige induviduelle individer, uten tanke på hva noen andre mente om oss. Vi ville vært veldig nærme anarki om det var slik at ingen kunne påvirke noen andre. Jeg er ikke så sikker på at det hadde vært noe bedre.

bilde123

 

Statusoppdatering

Jeg har i en kort periode levd et veldig aktivt liv. Jeg har vært produksjonsleder for en teaterforestilling i regi av studentteateret her i Bergen. Jeg har stått på 16 timer i døgnet og sovet 4. Det har vært hektisk og gøy! Men også til tider fryktelig slitsomt. Det blei en fantastisk forestilling, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. 🙂

Det betyr at jeg ikke har blogget så mye i det siste, og det beklager jeg ikke, fordi jeg blogger for min egen del, og jeg blogger når jeg mener noe, jeg ønsker å dele med noen. Og i det siste har jeg ikke rukket å mene så mye, men er jeg sterkere tilbake!
(Akuratt er jeg slått ut av novemberforkjølelse – lett feber, hostekuler og snørr, men det er en annen sak)

Jeg mener ting om bybanen og lille Lucia på 2 som blir nekta penger av NAV og sulter i Bergen. Jeg mener noe om luksusklærtilspedbarndebatten og jeg mener absolutt ting om at Nortugh j. blir presset ut av verdenscupen og VM av skiforbundet! Jeg mener litt om sjakk, men jeg mener særdeles lite om Tone Damlis graviditet, og at fotballfrue har reprodusert seg sjøl.

Jeg har også den siste tiden forandret litt på løpet fram mot målet, som til stadighet er å bli journalist. Istedenfor å ta den meget omdiskuterte journalistbacholoren på UiB velger jeg heller å ta en bacholor i Sammenlignende politikk. Da lærer jeg fakta om et fag, som jeg kan bruke som journalist. Så håper jeg heller å få erfaring fra studentaviser etc. Jeg har kommet fram til at det er nok en klokere vei å gå, etter å ha diskutert litt med mennesker som tilsynelatene har kunnskap om dette.

Så, da er dere oppdatert! Og, er ikke det noe å bli glad for – så veit ikke jeg.

God onsdag! Og kos dere med skiskyting, det skal iallefall jeg!

Politiker, du lyver!

Stikkord

, , ,

Det er ikke det at jeg er naiv. Det er ikke det at jeg trur på det utopiske. Det er ei heller slik at jeg ikke skjønner hvordan politikk foregår. Det er bare det at jeg skulle så gjerne ønske at politikk kunne bli litt mer realistisk. Bare litt er konstruktiv. Litt mer ærlig.

Jeg skulle så gjerne at valgkampen om fire år hadde en mer ærlig retorikk. At ikke samtlige valgløfter stod for fall en drøy månede etter valget. At ikke alle nye ministrene sa «Jeg veit hva vi sa, men nå må vi forholde oss til fakta». Og at oposisjonspolikerne ikke var fritatt ansvar for sine uttalelser, fordi de også kjenner til de faktiske rettningslinjene og realitetene. At det å gulpe opp populistisk drit bare for å score noen billige poenger på sine politiske motstandere sine vegne, var en ting man ikke gjorde lengre.

Rollene er bytta. Den rødgrønne polen kan nå sitte å lettvindt kritisere, være breikjefta, uforsvarlige og påpeke feil og mangler. De borgelige derimot må gå kanossagang mellom gamle kronikker og twittermeldingene fra den gangen de slapp å forholde seg til virkeligheten. Den gangen regler og lover ikke trengtes å taes til følge – så lenge man kunne sparke på den politiske motstanderen. Når budsjettet var leketall som de kunne flytte rundt på, og bruke som om det ikke kom noen morgendag. Jeg tipper det sitter en minister eller to og ønsker seg tilbake til lekedagene i opposisjon – den gang da!

Og, det må være deilig for Stoltenberg å kunne lire ut av seg ting som han veit umulig kan gjennomføres, hverken økonomisk eller lovlig, og få hele folket bak seg, mens Solberg må forklare folket hvorfor Mullah Krekar fortsatt er i landet. Eller hvorfor kunnskapsministeren nå trekker «det store skoleløftet», og Siv må gang på gang forklare folk hvorfor de fortsatt betaler bompenger. Det er ikke like lett å ha ansvar, er det?

Joda, jeg veit! Politikere som lyver har vært kritisert opp og ned. Det er en kjennsgjerning at polikere lyver. Like sant som at dommeren holder med «det andre laget» , og at bruktbilselgere er sleipe. I know! Men, det gjør ikke frustrasjonen mindre. Det gjør ikke ønsket mitt mindre viktig. Bare fordi det alltid har vært slik, så kan vi ikke la være å protestere, eller iallefall komme med et lite hjertesukk.

Når Stoltenberg og Co neste valgkamp lover, helt etter naturens gang, varm skolemat og å avskaffe fattigdommen, som om de ikke viste bedre, som om de ikke har lært noe, så blir jeg ikke sint, bare veldig veldig skuffa.

bilde064

29 – for første og siste gang!

Stikkord

,

I morgen blir jeg 29 år. Jeg er da i det året som kvinner drømmer om i alle årene etter det. Å være 29 må jo være det kuleste i verden, siden mange feirer det både 4 og 5 ganger.

For meg betyr bursdag også å se tilbake på året som har gått. Hvor var jeg for et år siden? Og hvor er jeg i dag? Hva har skjedd, og er det evnt bra eller dårlig? Jeg pleier å sitte ute, og røyke fire røyk på rad mens jeg filosoferer litt over dette. I år er jeg endelig kommet dithen at jeg er røykfri. Så, idet rutinen først blir gjort om på, så tenkte jeg å skrive litt rundt dette istedenfor. R Ø Y K F R I !

Det er ikke til å stikke under en stol at 20 årene mine nødvendigvis ikke har vært en dans på rosa skyer. Det er nok ikke det tiåret i livet mitt jeg kommer til å huske med et nostalgisk smil om munnen. Men, det siste året har vært et unntak, og jeg satser alt på at det siste året av noenogtyve vil fortsette med pilene pekende enda lengre opp. (og ingenting tyder på noe annet).

For et år siden så var jeg også optimistisk den niende oktober. Jeg hadde en god følelse, og den viste seg å slå til. Og, følelsen er nødvendigvis ikke noe mindre optimistiske i år. Jeg har funnet mannen i mitt liv, og jeg har så mange fantastiske venner, familie og mennesker i livet mitt. Jeg har planer for framtiden, som er realistiske og gjennomførbare. Jeg føler meg trygg, og jeg føler meg harmonisk. Og, ærlig talt så syns jeg det er verdt å være takknemlig for.

Jeg gleder meg til å bli 29 år- og jeg forventer at året skal bli så godt som ryktet skal ha det til!

 

BildeBursdagstiara!

 

Sannhetens ubehag

Stikkord

, , , , , ,

I denne bloggen har jeg fokusert veldig mye på mine meninger om samfunn og aktualiteter, og veldig lite på mitt eget private liv. Og, det skal jeg også i framtia fortsette med. Og, bloggen sitt formål har aldri vært å dele alt for mye av meg og mitt hverdagsliv, men å kunne utvikle meg som skribent, og kanskje å være en stemme i debatten.  I denne bloggposten har jeg dog tenkt å være litt mer privat, men også i et samfunnsperspektiv. Bær over med meg.

I helgen var jeg på en konferanse i Vilnuis. Om arbeidsliv og mental helse. Med 22 deltagende land fra Europa. Temaet er interresant i seg selv; hva kan gjøres for å holde folk i arbeid når det «røyner litt på», og hva kan gjøres for å få folk tilbake i arbeid etter en periode uten arbeid pga psykisk sykdom? Veldig spennende – og viktig!

Men, for meg blei det samtalene mellom foredragene som personelig var viktig for meg. Å høre hvordan det stod til rundt om i europa blei en tøffere opplevelse enn jeg hadde regna med.  Å høre om de reele konsekvensene av finanskrisa som såvidt sneia innom vårt land. Altså, jeg er fullstendig klar over at vi har det godt her i landet, og jeg er fullstendig klar over at andre har det kjipt. Dette er noe jeg er opptatt av. Men jeg er opptatt av det fra min sofa, eller over en kopp varm sjokolade på cafè. Tilogmed på bussen kan jeg være litt opptatt av det. Men, det er veldig lett å distrahere seg sjøl etterpå. Jeg kan tenke litt på verdens problemer før jeg skrur på Nytt på Nytt, og ler og putter sjokolade og potetgull inn i munnen. Jeg kan være litt opptatt av det mens jeg skrivet et innlegg her på bloggen, også kan jeg klikke meg videre til facebook, eller twitter og fjase litt.

Etter å ha snakket med en gresk advokat om forholdene i Hellas følte jeg meg som en jævlig bortskjemt rikmannsdatter som sutra over bittesmå ting. Det var en vond følelse. Det gjorde at jeg fikk lyst til å holde hendene for ørene og nynne på «en solskinnsdag» av Postgirobygget. Men, i et lengre perspektiv så føler jeg at å få dette bittelitt tettere på kroppen (om enda ganske langt unna), kan være bra. Det kan være greit noenganger når man føler at livet går imot, å hente fram følelsen av å være en sutrete jentunge, snu på flisa og heller se muligheter!

Når det er sagt – vi står alle oss sjøl nærmest, og det er heller ikke sunt å ikke tillate seg å være lei seg for sine egne ting, og alltid tenke at andre har det verre enn en sjøl, fordi da undergraver enn sine egne følelser, og det er nødvendigvis ikke bra det heller. Men noen ganger så er det viktig å se litt utenfor sine egne fire vegger, å se perspektivene og nyansene.

Vi kan rase over uverdigheten med tomannsrom på sjukehjemmet om vi samtidig er takknemmelig for at det finnes et sjukehjem. Også kan vi som jeg har sagt før finpusse på velferdssamfunnet vårt, men den helt store revolusjonen trenger vi ikke – og, det er noe annet enn hva man kan si om Hellas for tia. (Så, om du er eller skal til Hellas : Tips som du aldri har tipsa før, og ikke vær så ivrig på prutinga !)

Det var en gang, for lenge lenge siden da vi bare hadde snake på mobilen..

Stikkord

, , , , , , ,

Før, i gamle dager, så var gamle dager så mye lengre tilbake i tid. Gamle dager, var da alt var annerledes, og da måtte man langt tilbake i tid.

På 50-tallet så innbiller jeg meg at man måtte helt tilbake til 1900-tallet før man i det hele tatt nærmet seg gamle dager. Ja, kanskje tilogmed slutten av 1800-tallet.

I dag er gamle dager så mye nærmere i tid. Jeg mener: Husker du Nokia 5110? Den med Snake-spillet? Gud, det er lenge siden! Og polyfoniske ringetoner, og sånne skjermbilder man kunne kjøpe fra en annonseside i blader! Det er jo helt vannvittig lenge siden. Og, IRC, og ICQ, før MSN, som nå er blitt borte til fordel for Skype. Det er et hav av tid siden. Jeg kan huske at vi måtte ringe etter 17.00 fordi det var billigere. Den første internettoppkoblinga vår som gav fra seg lyder, og man måtte logge av for å snakke i telefonen. I dag har jeg internett på data, pad, telefon og tv. Jeg kan ringe helt ubegrensa, og det er retro med polyfoniske ringetoner.

Da jeg begynte å studere – i gamle dager, sånn i 2004 – så traff jeg på en leksikon-selger som hadde stand utenfor butikken. Jeg er så glad jeg ikke slo til på å kjøpe en bok i kvartalet/halvåret/året eller hva det var ! Jeg vurderte det faktisk. En liten stund var jeg innom tanken på at jo, det var nok en god investering. Tok med meg noe informasjonsskriv, og hadde et ærlig og oppriktig ønske om å en gang skaffe meg et leksikon. Det ble heldigvis med tanken.

Det er tyve år siden det første bilde blei lastet opp på worldwideweb. 20 år!! Jeg lar meg stadig forbause over hvor fort utviklinga har gått etter det. Tenk så forskjellig hverdagen min er, om man sammenligner med en 28 åring i 1998. Jeg trur ikke så store forskjeller har utvikla seg i samfunnet på så kort tid noen gang. Fra 1790 til 1810? Fra 1910 til 1930?  Og selv de små tingene går fort. Det er en uke siden valget – og det å fortsatt diskutere om FrP er høyrepopulistisk er drøvtygging. Vi kan jo ikke henge oss opp i den diskusjonen. Borrelia og Lars Monsen er bare så last month lissom. Og klimeforandringene? Ærlig talt – det snakka vi jo bare litt 2012 da! Kom med noe nytt! Videre! Mer!

Dette jaget jo bare være bra for oss alle sammen.

Til jul skal jeg ønske meg en Hvem? Hva? Hvor? for å finne ut av hva som skjedde de dagene jeg var uten internett i sommer. (og til de som ikke veit hva det er: Det er en innbundet bok som oppsumerer året som har gått…!)

bilde075

En ufaglært valganalyse

Stikkord

, , , , , ,

Valgresultatet er ganske så sikkert. Regjeringsbytte og det blåeste valget vi har hatt. Jeg sitter bare timer etter valglokalene stengte, å lurer på hvorfor. Et så klart skifte i politikken burde ha vært en konsekvens av noe dramatisk. Av at samfunnet lider på den ene eller andre måten. Og, ærlig talt, historisk sett har vi det ganske godt. Så, hvorfor får vi denne blå vinden over landet?

Jeg har tenkt å legge skylda/æren/ansvaret til internett, sosiale media og nettavisene. Først og fremst på nettavisene. Hovedsakelig har jakten etter kritiske historieren som har gitt regjeringsslitasje vært god PR for opposisjonen. De kan populistisk mene det samme som oponionen, uten å måtte ta vanskelige og upopulære avgjørelser, eller stå til rette for noe de ikke har det egentlige ansvaret for. Nettavisenes hunger etter lettvindte klikk gir en misfornøyd befolkning. Det gir også, om vi skal være kritiske, et uriktig bilde av fakta.

Èn persons dårlige opplevelser med en offentlig tjeneste er nødvendigvis ikke representativt for den almenne tilstanden. Om Sondre (16) har blitt urettferdig behandla av læreren sin, så betyr det faktisk ikke at alle lærere er urettferdige. OG, la det være sagt, læreren kan ikke motsi Sondre (16) uten å framstå klysete og usympatisk, og dermed får ofte de kritiske historiene stå uten innvendinger. Systemkritikk er viktig, men det er også viktig å være realistiske, og å holde tunga rett i munn i jakten på klikk og virale suksessartikler. Et veldig godt eksempel fra dette de siste dagene er politimannen som fikk sparken for å kalle Stoltenberg et krapyl.. eller hvordan var det egentlig? Fra full sympati i hele landet, til mer kritiske blikk og en gjennomgang av fakta, endte nok til syvende og sist med bismak i munnen til mange av de som delte denne historien i første omgang.

Tilbake til valget i dag. Siv Jensen roste sine velgere som «de tøffeste velgerne» i kjent stil fra talerstolen, og det er jeg sterkt uenig i. Jeg syns faktisk de rødgrønne velgerne i årets valg er de tøffeste, for det er de som velger å tale klagekoret midt i mot. Det er de som ikke mener at nå står det så dårlig til å her i landet at noen andre må få sjansen til å gjøre det bedre. Hvem som helst. Bare noe blir gjort med denne elenda!

For all del, mange er enige i den politiske plattformen til de borgerlige partiene, og det respekterer jeg. Men min påstand er; mange har i år gjort et valg som er sterkere påvirka av desken i VG/Dagbladet/Div.lokalaviser enn partiprogrammene. Det syns jeg er synd.

Jeg trur at vi stort sett ikke kommer til å merke de helt store forskjellene i hverdagen, om den ene eller andre fløya i det stort sett liberale og globalt venstreorienterte politiske norske klimaet, som sitter med makta. Vi får iallefall tre ansvarlige partier i regjering, og et siste parti som bør gå av så fort bompengene ikke er tatt ut av den nye regjeringens første statsbudsjett, sånn for å være tro mot seg sjøl.

Mitt ønske er at norske medier lar det være opp til tenåringene å gi seg sjøl verdi utfra hvor mange «likes» de får.

Godt valg!

Stikkord

, , , , , , ,

Husk å stemme! står det i avtaleboka mi.

Innimellom alle avtalene i morra skal jeg få ta del i noe av det fineste som finnes. Demokratiet. Jeg skal gi min bittelille stemme til et parti, og den stemmen skal telles opp og bli endel av et mye større tall. Med den stemmen har jeg muligheten til å påvirke hva slags regjering vi får. Og det syns jeg egentlig er ganske så fint.

Ei venninne av meg delte et bilde på facebook av demonstrerende kombodsjanere i går, med teksten:

  «Her i Kambodsja venter man fremdeles på resultatet av nasjonalvalget den 28.  juli. Nåværende statsminister har ved hjelp av relativt tvilsomme metoder sittet siden 1993, men i år har det kommet inn uvanlig mange klager om valgfusk. Over 1 million fikk ikke stemme når de ankom stemmelokalet. Allikevel har regjeringen allerede erklært seg som vinnere av valget, selv om ryktene sier at opposisjonspartiet har nærmere 90% støtte blant folket. I dag demonstrerte titusenvis i gatene med slagordene «Where is my vote?» og «My vote, My life». Så til alle dere der hjemme i Norge : Please, ta og bruk stemmeretten’a»

Det får meg igjen til å tenke på hvor lite vi har å klage på her i landet. Og det får meg også til å tenke på hvor mye vi klager her i landet. Det har vært skrevet endel om sutring de siste dagene, og jeg har sjøl skrevet om det her i bloggen tidligere, så jeg skal ikke vie det så stor oppmerksomhet i dag. I dag skal jeg være glad for at vi alle har muligheten til å gå å stemme. Jeg skal være glad for at jeg ikke blir fengsla for å mene noe annet enn den styrende makt. Og jeg skal være glad for tryggheten dette landet kan gi meg, og alle andre.

Mange mener at Jens er ondskapen sjøl – men han har til gode å torturere Siv Jensen for regimekritikk. Og det syns jeg faktisk han fortjener litt ros for !

Bruk stemmen din i dag! Selv om den er liten, så er den fantastisk!

Godt valg!

Anekdotens makt

Stikkord

, , , , , ,

En anekdote er en fortelling om noe som skal underbygge en sak. I debatter brukes den gjerne for å bekrefte, men også like gjerne for å motbevise en sak. Noen ganger er den selvopplevd, og andre ganger «kjenner jeg noen som…». Men, som regel vil en slik anekdote i en debatt ha lite eller ingen verdi, fordi enkeltopplevelser sier ingenting om det objektive fakta. Og selv om den følelsesmessige subjektivt kan være et godt argument – og helt klart et vinnende argument, så bør realistisk sett anekdotens makt være mindre enn den er.

Kommentarfeltene er debattanekdotens beste venn. Der når den ut til mange, og underbygger eller river bort grunnlaget for argumentasjonen. Ta debattene som raser avgårde i mediene om NAV og helsevesenet. Der er det så mange anekdoter om dårlig behandling, skitne rom på sjukehuset, leger som ikke har tid, NAV-ansatte som er respektløse osv osv at bildet kommer skeivt ut. Det faktiske bilde er ikke ille som det blir framstilt, og dermed blir debatten unyttig.

Tenk deg at du har en diskusjon med noen. La oss si dere diskuterer hvem som skylder hvem penger etter en tur på byen. Om vedkommende du diskuterer med sier «Men jeg betaler jo alltid – husker du den gangen i februar, da betalte jeg alt». Og det stemmer forsåvidt at den gangen i februar betalte den andre personen, men det betyr ikke at det alltid er sånn, og om den uttalelsen blir stående som en sannhet for deres forhold så vil diskusjonen være unyttig – og tapt på feil argumenter og grunnlag.

Slik er det også når det kommer til andre ting. NAV, sjukehjem, kvinneklinikken på Haukeland, hvorvidt syklister eller bilister er de som oppfører seg som idioter, vaksinering, akupunktur og så videre og så videre. Lista er lang.

I debatter bør, og skal fakta være det vi forholder oss til. Noe annet er i de fleste diskusjoner urimelig, med mindre man diskuterer følelser etc. Å mene noe om noe man ikke veit noe om basert på hva din nabo har erfart, og dermed ta et besluttningsgrunnlag basert på det, blir feil! Fakta er en så mye bedre fasit å forholde seg til, og å etterstrebe  ha som grunnlag for argumentering.

Så, det kan godt hende du kjenner en fin, allrigth og sympatisk fyr som er parkeringsvakt, eller en kjekk engelskmann, men det betyr ikke at det er sannheten.

12% valgangst

Stikkord

, , , , , ,

Om en uke er valgresultatene i boks. Da har alle fått sin stemme talt opp, og demokratiet ruller videre. I en økonomisk realitet har en regjering kun råderett over 12 % av statsbudsjettet. Det aller meste av middler er låst opp, og ingen regjering kan plutselig flytte alle pengene som skulle gått til veibygging over til NAV. Så, til syvende og sist så er dette ett verdivalg. Det er et valg om hvilke politiske ideèr og krefter jeg ønsker å støtte.

Jeg har vurdert Venstre i år. Jeg syns de har en veldig fin menneskeverdi, og dropper moralisme til fordel for realisme. De er for rettigheter til mennesker som forelsker seg i en person av samme kjønn, de er en god stemme i sexkjøplov-debatten og de har en narkotikapolitikk som jeg oppriktig trur er mer human enn det dagens ordninger er. Det er mye bra i Venstre. Bortsett fra valg av evnt samarbeidspartner. Jeg ønsker ikke å støtte en regjering med FrP. Man kan godt si at en stemme til Venstre vil gjøre de til en sterkere motvekt og at de har kraftigere skyts i forhandlinger innad i regjeringa, men fortsatt så er det noe prinsippielt som gjør at jeg vil at min stemme ikke skal legitimere den politikken jeg frykter vil føres med FRP i regjering

De grønne var også et alternativ lenge. Kaste meg på kulturbølgen og stemme på noe ukjent og forhåpentligvis idealistisk. Hørtes egentlig fint ut. Den stemmen ville betydd noe, og hadde vært viktigere enn for de etablerte partiene. Men, så surrer de det litt til – for min del iallefall – ønske om lokal valutta, importstans av biler og støtte til alternativ medisinbransjen. Så, det var en god tanke, men ikke min kopp te.

SV er jo egentlig et parti hvis verdipolitikk jeg er mye enig i. Men, etter åtte år i regjering så er partiet glidd inn som en fløy i arbeiderpartiet, og konturene er blitt svekket. Lysbakken er en svak leder som grer folk etter hårene, og er så glad for å leke med de store guttene at han ikke tørr å mene noe. På en måte føler jeg de som parti trenger å tape, trenger å gå på en smell, for å så finne tilbake til seg sjæl, og bli en motrøst igjen.

Arbeiderpartiet. Trygt. Kjent. Kjedelig? Alle skal med!

Jeg har valgangst. Jeg sitter å vingler på gjerdet og klarer ikke å bestemme meg. Alle lyver – ingen lyver.  Demokratiet er i utgangspunktet en god ting – bare ikke uka før valget.

Takk for dansen!

Stikkord

, , , , , , , ,

I kveld har jeg vært på Kaizers Orchestras avskjedskonsert på Koengen i Bergen – med 19 500 andre. Det var den foreløpig siste konserten i Bergen med dette bandet som jeg opplevde live for første gang på Verdensteateret i Sandefjord på tidlig 2000-tallet. Den gangen var jeg nok en av 200 (max) publikumere, og uka etter stod et kompisband av meg på samme scenen.  (Jeg truuur det tar litt lengre tid før noen av mine venner spiller for et fullsatt Koengen.)

Det var utrygt for regn, så jeg var voksen og fornuftig å hadde med meg en regnponcho. Under et av oppvarmingsbandene fant vi ut at bæsjeposene til hunden macha ponchoen. Så jeg lagde meg en fint lite hårbånd. Dermed blir dagen outfit-bilde slik:

KaizeroutfitJeg syns det var nokså kledelig.

Konserten begynte med noen av de nye låtene fra Violetta albummene, og det er nok ikke de jeg har det største eller beste forholdene til, men Janove er alene verdt å se, der han vrikker, poserer og spjåker seg på scenen. Han elsker det han holder på med, og det sprer glede og entusiasme. (Hvor mange timer den mannen bruker forann speiler for å øve på å se kul ut veit jeg ikke, men det er verdt det!)

Etterhvert blir de gode gamle låtene fra de første albummene spilt, og 19 500 mennesker synger/skriker og vrikker seg til. Stemninga er magisk, og selv etter to timer så skriker alle etter mer – og vi får det. Kaizers underholder og begeistrer i nesten tre timer, og selv da har jeg ikke fått nok til tross for om jeg er usikker på om dammen jeg står i består av regnvann, øl eller urin (det var nok helst en kombinasjon), og skuffelsen er stor når de for tredje gang den kvelden går av scenen for siste gang. Se så skuffa (Og våt, kald og sliten) :

skuffa

Takk for dansen, gleden og musikken Kaizers ! Det har vært en ære å være med dere fra den omdiskuterte begynnelse og helt til den magiske slutten. Dere er velkomne tilbake – når som helst!

 

Hva feiler det deg da?

Stikkord

, , , , , ,

Jeg tenkte i min for tiden relativt travle hverdag å dele noen tanker rundt diagnostisering av «annerledeshet», og diverse. Jeg tenkte å tenke litt rundt dette med å sette fokuset på folks særegne personelighetstrekk, og å putte en populær betegnelse eller diagnose på dette. Jeg har også behov for å si noe om hva jeg mener om småbarnsforeldre som putter sine barn i båser og etterlyser særbehandling. Det er mulig jeg gjør meg upopulær. Det er mulig jeg tar feil, og det er mulig jeg er unyansert. Det får stå sin prøve.

Jeg syns det er veldig spennende med å se på diagnoser som motefenomener. Også begreper utenfor diagnoseregimet, men som blir godtatt blandt den gemene hop. På nittitallet og videre var ADHD den store populærdiagnosen som annenhvert barn med et snev av annerledeshet blei testa for (og dermed også mange som oppfylte kriteriene og blei satt på statelig støtta amfetamin). Nå er barnebipolaritet i vinden som aldri før, og barn ned til to-årsalderen får lituim. (trendene starter gjerne i USA, for å spre seg videre). I det siste har det også i avisene stått endel om sensitive barn (og vokse), og dermed blir dette også en trend. ME er veldig utbredt i den vestelige verden, og fibromyalgiforbundet har hatt en oppsving. Nakkesleng er det derimot få som har lengre. I spørreundersøkelser oppgir flere foreldre å ha allergiske eller barn med matinntolleranse enn legene kan kan dokumentere for.

Hvorfor dette behovet for å feile noe? Og som en forlenge konsekvens av dette å få særbehandling for «feilen»? Hvorfor skal annerledeshet forklares med slike betegnelser og diagnoser? Er vi ikke lengre istand til å ha ha et samfunn med mennesker med forskjellige personeligheter og egenskaper? Må vi alle være like?

Med internett kommer informasjon. Vi kan søke opp uregelmessigheter og finne en diagnose. Orker du mindre enn dine venner gir utrykk for på face? Da har du sikkert litt ME ! Hadde babyen din grønn avføring og grein litt mye i kveld? Laktoseinntolleranse!! Trist etter å mistet noe viktig i livet ditt? Depresjon! Sitter sønnen din mye å leser istedenfor å spille fotball? Høysensitiv !! Stiv i kroppen når du våkner og noen vondter her og der? Fibromyalgi! Banna bein! Det stod jo på nett ! Og mener legen din det motsatte, er han inkompetent, så shop videre etter en lege eller en naturmedisiner som mener det samme som deg!

Kanskje satt litt på spissen? Kanskje ikke. Poenget er vi alle feiler noe. Men noen mer enn andre. Og, jeg mener bestemt at ikke alle annerledesheter trenger å diagnostiseres, behandles eller ha sin egen interesseorganisasjon. Men alle trenger aksept. Og, aksept er å godta forskjeller uten forklaringer og informasjonsbrosjyrer. Akept er å la folk værra som de er !

Og, la det også være sagt: En diagnose eller selvinnsikt kan være et nyttig verktøy til å leve så bra som mulig, og er for mange forskjellen på et misforstått liv eller et godt liv. (Men, det er forskjell på å skjære seg i fingeren, og å kutte av seg hodet)

Over og ut.

NAV og media

Stikkord

, , , ,

Jeg tenkte å kaste med på NAV-bølgen. Etter dagens oppslag i dagbladet om kreftrammede John Rasmussens møte med NAV så gjør jeg meg følgene tanker:

For NAV-direktøren å svare detaljert på en enkeltsak i media skjønner jeg kan være problematisk, MEN å opptre ydmykt i en slik sak vil være å foretrekke. Enigheten om at NAV har sine problemområder burde gå opp til direktørstolen, og den bør erkjennes. Å blånekte på systemfeil virker arrogant og gjør bare at NAV lever opp til sitt rykte.

Media skaper også et mistillitsforhold mellom NAV og dens brukere, og ikke minst dens kommende brukere. NAV er mye mer enn skoletrøtt ungdom som «NAV`er». NAV er foreldrepermisjon og prolapser. Det er pensjon og permitering. Det er ikke bare late folk som ikke gidder å ta i et tak. Men, den ensretta fokusen i media og visse uttalelser fra mennesker som burde ha bedre vett, er med på å skape tabuer rundt NAV.

NAV som system er stort. Tre etater blei slått sammen i denne etaten; sosialkontoret, arbeidskontoret og trygdekontoret. Dette er veldig mange forskjellige brukere med helt ulike grunner til å måtte forholde seg til NAV. Dette gjør seg svært lite synlig i mediabilde, og man får inntrykk av at det finnes én NAV-ytelse, som alle mottar. Spesielt i disse valgkamptider kan polikerne få seg til å utrykke at for å få penger av NAV må man yte noe tilbake. Det skulle jo bare mangle! Den før omtalte John Rasmussen med leukumi bør jo yte noe for disse NAV-pengene han mottar! Gjelder dette ved barnetrygd også?

Og, dagbladet har også publisert en artikkel ved siden av den meget krasse artikkelen hvor de kritiserer NAV, en sak der de skriver at NAV-ansatte kvier seg for å gå på jobb pga all negativ medieomtale. Det syns jeg virkelig er å ta sin egen journalistikk på alvor!

Jeg har sjøl i mange år vært nødt til å forholde meg til NAV, og for egen del har det stort sett vært en smertefri afære. Så, jeg er av dem som ville krysset av «fornøyd» i et spørreskjema. Det betyr IKKE at systemet er feilfritt. Det betyr kanskje at jeg henger meg for lite opp i detaljer – som tap av rundt 7000,- pga feilinformasjon. Og, et mulig tap av økning av sats, samt etterbetaling av en del kroner om jeg hadde hørt på min daværende saksbehandler som mente jeg ikke hadde krav på dette, og ikke trengte å tenke på å søke. Og, å treffe rett person til rett tid har ofte vist seg vanskelig, da den personen som var rett forrige uke, viser seg å ha byttet jobb innenfor systemet og en ny person blir å finne i dennes stilling ila en frist som overhodet ikke overholdes. Jo, om jeg var typen til å la meg bli irritert over disse tingene, så hadde jeg kanskje dristet meg til en «hverken enig eller uenig», ved et «NAV har tilfredsstillende service». Men, alt i alt, etter alle disse årene med NAV som økonomisk bidragsyter til min hverdagsøkonomi så er helhetsbildet bedre enn det media presenterer.

Så, til syvende å sist: NAV bør gå i seg selv, og ikke kategorisk avvise at det finnes et forbedringspotensiale, samt at media bør gå i seg selv, og ikke bidra til å gjøre situasjonen verre. For all del, media må sette søkelys på det som er feil, og bringe NAV på dagsorden, men å bidra til et oppheta konfliktnivå gavner ingen.

Forandring fryder..?

Stikkord

,

Sommeren er på hell og høsten gjør straks sin entre. Høst er for mange en ny start. For de minste begynner en ny hverdag med barnehage, og for de litt større; skolestart. Nye studenter har de siste ukene kommet i flokk til studentbyene – hvor de fleste bor uten foreldre for første gang. Noen begynner i ny jobb nå når høsten kommer, og mange hverdager forandrer på seg.

Forandring fryder, sier de så kjekt. Vel, kanskje er jeg skeptisk av natur, eller kanskje er det erfaring som gjør seg gjeldene når jeg ikke er helt enig. Omskrivning: Forandring kan være helt greit når man har fått tid til å venne seg til den – kanskje. For, selv om forandringen er aldri så positiv så er det skummelt. Man veit hva man har, men ikke hva man får. Og, selv om man ikke er fornøyd med det man har, så er det iallefall kjent.

Men, jeg er klar! Jeg er klar for forandringer. Jeg er klar for å ta opp fag ! Klar for å fylle dagene mine med teaterproduksjon og håndballtreninger. Med fiskemiddager og kjærestekvelder. Jeg er klar for å fortsette å være røykfri og jeg er klar til å få søvnen min helt i vater. Jeg er klar til å blogge om ting som engasjerer meg. JEG ER KLAR!!